Moskussafari og topptur på Dovre
Vi så moskus og natur, ble støle, våte, sultne og syke, glade, solbrune og mette av inntrykk – det var en fullkommen tur til Reinheim og Snøhetta.
Ni damer og en hund skulle ta beina fatt og gå innover Stroplsjødalen fra Kongsvoll til Reinheim. Første overnatting onsdag kveld var på Hjerkinn fjellstue. Etter en livlig gjennomgang av innholdet i alle de grønne plastposene til Anita for å plukke ut overflødig utstyr, ble søvnen ønsket velkommen raskt.

Torsdag morgen skulle vi møte guiden vår på moskussafarien på Kongsvoll. Etter informasjon om forholdsregler og gjennomføring av turen gikk vi i gang med oppstigning gjennom skogen, til en liten kolle et par hundre meter høyere, i knottfri sone. Allerede ved første samlingspunkt pekte guiden på en flokk moskus som gresset langt borte i lia, bare synlig med kikkert. For noen digre dyr! Det gikk jevnt og trutt videre, og etter ca. 2 timers gange kom vi til lunsjplassen vår. Været hadde akkurat begynt å skifte fra overskyet med lett regn til sol, noen skyer og deilig sommerlig stemning. Vi koste oss med å se på moskus og spise lunsj.

Moskus og natur
Moskusstammen i Dovre har blitt talt til 226 dyr i 2010, og oppholder seg i et kjerneområde mellom Drivstua, Hjerkinn, Lesja og Skardkollen. De går i mindre grupper og gresser, ett individ kan gå alene, eller de kan være opptil 20-25 stykker. I følge guiden har de et ganske regelmessig liv: først spiser de i halvannen time, så ligger de i halvannen time. Dette var en oppfatning LTs moskusforskerteam bestemte seg for å undersøke riktigheten av i løpet av turen.
Man skal holde en sikkerhetsavstand på min. 200 meter, hvilket vi nok ikke helt klarte på vei inn. Da kunne vi iaktta hvordan de voksne dannet en forsvarsring mellom kalvene og oss, for å beskytte dem og holde oversikten. Det var imponerende og litt skremmende å se.

Etter lunsj tok vi avskjed med guiden og de andre på den organiserte turen, og gikk videre innover dalen mot Reinheim, en selvbetjent DNT-hytte rett under Snøhettas ruvende 2286 m høye topp. Spennende landskapsformer med morener fra den siste istiden, mye sand og silt, et fascinerende mangfold av planter og vekster i miniatyrform. Vi hadde flere gode muligheter for å se moskus på forholdsvis nært hold og tok mange bilder.
Sikringsbua og skremt moskus
Sent på ettermiddagen vandret vi inn over tunet på Reinheim. Det passet oss utmerket at hyttevakta tilbød oss å flytte inn i sikringsbua der vi kunne styre for oss selv hele oppholdet. Hvilken luksus! En mann prøvde å stikke nesa inn i bua for å se etter leie for natta, men han skjønte fort at dette var damenes bur.

Vi gikk straks i gang med bading. En ensom moskus fikk nok se litt for mye, og vi kunne se hvor fort en moskus kan løpe (60km/t) ved synet av nakne damer. Jorun B. og Anita laget tidenes kyllingkarri med tilbehør som alle hadde båret inn. Det var bursdagen til Jorun J. og vi feiret med stor glede. Morgendagen skulle etter meldingen by på fint vær, så det gjaldt å være uthvilt for å kunne ta fatt på Snøhettas høyder.
Snøhetta i 30m sikt
Fredag begynte med klar himmel tidlig om morgenen, men ble raskt mørkere, og vind, skyer og regn dominerte dagen. Vi holdt motet oppe, og satset på fint vær utover dagen, så opp skulle vi alle sammen! Oppstigningen var preget av tiltagende vind og regn, tåke og mange, mange, mange stein. Nesten alle klarte toppen selv om sikten var så som så. Der ble det en kort stund helt vindstille – så satte brummingen av en gravemaskin i gang… Det viste seg at forsvaret holder på med bygging. Etter åtte timer, vind, regn og slit nøt vi en deilig middag, latter og historier og dalte salig ned i bingene.

Vestpiggen i fri sikt
Noen av damene ville bruke lørdagen til å kose seg i bingene og ikke legge ut på noen lang tur. Jorun x2, Anita og Eva Dagrun bestemte seg tidlig for å sette av gårde mot Vestpiggen av Snøhetta-massivet. Det ble en spektakulær tur, fordi været var fint, faktisk en av de dagene at toppen var uten tåkedott. Etter en seig oppstigning til 2253 m var det et lite platå. Der oppe spankulerte Eva Dagrun rundt, mens vi andre satt ganske rolig for å unngå ”høydesyke”. Da vi kom ned fra toppen, møtte vi Kari og Hanne som var i gruppe nr 2 mot Vestpiggen, men siden det ble seint gikk vi i felles flokk heim til hytta. Selv om Birka ikke var i slag med feber, så tryllet hun på eget initiativ fram en kjempegod, hjemmelaget ”spiker”-gryte. Utrolig hva som kan trylles fram på selvbetjeningsutvalget til DNT, med litt krydder og grønnsaker attåt. En sulten gjeng samla seg rundt middagsbordet til en deilig middag.

Nærstudier
Søndag var det å vaske seg ut. Ryktet ville ha det til at en hytte-inspektør skulle komme, så det ble ikke tatt lett på vaskingen. Returen ble riktig hyggelig, bortsett fra at Inger Christine plumpa i en bekk og falt slik at hun slo seg flere steder. En sykepleier og en veterinær samarbeidet om å lappe henne sammen, og pasienten selv var bare glad for at nødslakt ikke blei løsningen. Det var flere små flokker med moskus å se på vei utover også. LTs damer fikk så sikre observasjoner at myten om at moskus har et regelmessig liv med 1,5 times perioder med spising og soving, kunne avvises. Moskusen hadde det travelt, og de spiste mye mer enn de hvilte, unntatt oksen som var omtrent like lat som oksen Ferdinand. Eva Dagrun, Kari og Hanne fikk virkelig nærstudie av en moskusflokk som hadde slått seg til ved noen saltsteiner (egentlig tilskudd til sau eller hest) bak et gjerde, så våre damer dristet seg helt inntil – riktignok på innsiden av gjerdet.

Turleder Kari viste at hun kan det med å arrangere. Turkomiteen begynte med 3 medlemmer, men etter et frafall på 2 ble Kari stående aleine om oppgaven å lede 8 damer inn i moskusland. Siden det hadde vært så stort frafall i komiteen, var alle som deltok fast bestemt på å fullføre enten vi hadde sårskader, vondt i beina eller halsbetennelse.
De som klarte de brasene var: Jorun J, Anita, Eva Dagrun, Heidi, Jorun B, Birka, Inger Christine, Kari, Hanne og hunden Taiga.
Jorun Bye har også filmet moskusen, og lagt ut videoen på YouTube