Vårens vakreste LT-tradisjon!
Blant norske kulturelle særtrekk står kanskje trangen til å oppsøke brøytekanter i mai som ett av de av de pussigste. Et annet er fenomenet nattstengte fjelloverganger. Og vil man ha det ene, får man finne seg i det andre.
Med burgeren i den ene handa og den andre på rattet gikk det en smule over 80 mens vårsola lokka nakne bjørkekvister i Valdres, og 6 damer og en hund rakk Flya med 10 minutters margin. På Sognefjellet var avtalen grei, og han som går under navnet Herr Krossbu i våre kretser, men som egentlig heter Kåre Vole og er hyggelig bestyrer på, ja, altså Krossbu, han sto klar ved bommen ved Bøvertun og vinka oss inn i vårnatta uten at en eneste brøytekant var å se.
To svinger nedenfor hytta skjønte vi at vi ikke hadde tatt med skiene forgjeves.
Vårturen til Krossbu i Jotunheimen er herved utropt til tradisjon, ut fra en definisjon der tradisjon er en ting som har skjedd minst to ganger. Krossbu ligger sentralt til i forhold til skiturer av både det bratte og det slakere slaget, og er lett tilgjengelig selv om det tar sine timer å kjøre fra Oslo. Målet var i år som i fjor, en eller flere toppturer i området rundt Smørstabbreen.
Fredag opprant med atskillig sol, og atskillig vind. Etter et flertallsvedtak om bestigning av Storebjørn kjempa vi oss innover motvinden. Osten blåste av skiva, og da turreferenten etterpå blåste over ende, håpet hun et øyeblikk at hun hadde fått oppfylt sitt genuine ønske om å få oppleve et ekte stormkast, men akk, beauforts vindskala sa Stiv Kuling.
I renna opp mot Storebjørn fant vi en lun krok med trygge forhold for både folk og fe og pålegg, og nøt lunsjen før siste oppstigning til fots. Noen staute karer som øvet seg til verdens 6. høyeste fjell (Hvilket? Svar nederst på siden!!) hadde øvet seg på trappetrinn, og vi trippet fornøyde etter.
Og så sto vi på toppen av Storebjørn, 2222 moh, og her blåste det ikke i det hele tatt. Ett av naturens rare luner!
Velfortjent øl, dusj og middag før spørrespill den observante referatleser vil se at ja, dette ER tradisjon..! (og nå vet vi alt om hvor folk fra Mikronesiaføderasjonen pendler når de skal på jobb!)
Lørdag var det t-skjortevær, og snøen var ikke mindre råtten enn dagen før akkurat men i hellinga opp mot Store Smørstabtind, 2208 moh, hadde ikke sola fått særlig tak, og råtten snø var det minste problemet. Av en eller annen grunn hadde noen av oss fått for seg at denne turen var lettere enn den dagen før, hvilket herved avkreftes. Etter bratt på ski ble det enda brattere på beina, og sukkersnø i bratt ur er en uting, etter referentens mening. Men opp kom alle, og ned igjen også, etter at Eva Dagrunn måtte trå til og redde opptil flere jomfruer i nød. Og i mellomtida hadde vi sett mektig utsikt hvor Storebjørns karakteristiske rygg og ører tok kaka. Og vi klarte oss uten stegjern og isøkser, i motsetning til de som øvet til verdens 6. høyeste fjell
Etter denne fysiske og psykiske utskeielsen var det godt å la seg underholde av spennende lysbildeforedrag fra sydpolekspedisjon, en enda litt verre utskeielse, kanskje.
Og jammen ble det bonustur før avreise på søndag også. Blant forrevne fjell oppkalt etter bjørner og spisebestikk fins også en Kalv, en tilbaketrukket topp på 2034 m som forholdsvis lett lar seg erobre hvis man bare velger riktig innfallsvinkel. Den smale eggen mellom Skeia og Kalven var kanskje noe av det mest spektakulære vi fikk med oss i løpet av tre solfylte dager.
Sola tæret hardt på snøen i løpet av de dagene vi befant oss i området; elva som skiløypa krysser rett ved Krossbu gikk opp, og nede i Lom var det full sommertemperatur. Utepizza på Beitostølen var en god avslutning på en tur som ga full pott!
Disse var med:
- Anniken
- Cathrine
- Eva Dagrunn
- Jannicke og Sappho
- Siri
- Vigdis
Takk til turorganisator Siri!
Verdens 6. høyeste fjell: Cho Oyo, 8201 moh
Og for de som lurte: Mikronesierne jobber på Nauru
Bildegalleri
Klikk på et bilde for å forstørre. Bruk piltaster eller trykk i høyre/venstre del av bildet for å få opp hhv neste eller forrige bilde.
Facebook
Twitter